Velferdsstatens verdier og prinsipper

Akkurat nok teori til å bruke det

En velferdsstat er en stat som tar hovedansvar for innbyggernes velferd: utdanning, helse, omsorg og økonomisk trygghet ved sykdom, ledighet og alderdom. Den norske modellen bygger på noen bærende prinsipper du må kunne bruke, ikke bare nevne. Universalisme: ytelsene gjelder ALLE, ikke bare fattige – barnetrygd, fastlege, gratis skole. Motsatsen er behovsprøving (målretting mot dem som trenger det, som sosialhjelp og bostøtte). Universalismens forsvar: ingen stigmatisering, bred oppslutning («ordninger for alle er ordninger alle forsvarer»), enkelt å administrere; kritikken: dyrt, og penger går til folk som ikke trenger dem. Arbeidslinja: velferdsordningene skal gjøre arbeid til førstevalget – «det skal lønne seg å jobbe» – fordi høy sysselsetting er hele modellens finansieringsgrunnlag; kritikken er at den kan bli mistenkeliggjøring av syke. Omfordeling: progressiv skatt pluss universelle tjenester jevner ut – Norge er blant landene i verden med lavest ulikhet (men den øker). Likhet har to versjoner du må skille: resultatlikhet (jevne ut utfall) og sjanselikhet (like muligheter – la utfallene variere). Ideologiene vekter alt dette ulikt: sosialdemokratiet bygde modellen (stor stat, universalisme, resultatlikhetstrekk), konservatismen vil bevare men effektivisere, liberalismen prioriterer valgfrihet og privat initiativ (mer behovsprøving, mer marked). Esping-Andersens tre velferdsregimer setter Norge på verdenskartet: den sosialdemokratiske (nordiske) modellen med universelle, sjenerøse ytelser finansiert over skatten; den konservative/korporative (Tyskland) der rettigheter følger arbeidsforholdet og familien bærer mye; den liberale (USA) med behovsprøvd minimum og marked for resten. Nøkkelbegrepet hans: dekommodifisering – i hvilken grad du kan leve verdig UTEN å selge arbeidskraften din.

Trenger du mer teori? Se ressurser for dette temaet →

Trykk for å se hvordan begrepet brukes i en setning, ikke bare som definisjon.