Menneskerettigheter i Norge

Akkurat nok teori til å bruke det

Menneskerettighetene er rettigheter alle mennesker har i kraft av å være mennesker – universelle (gjelder alle), udelelige (henger sammen) og umistelige (kan ikke fratas). Startpunktet er FNs verdenserklæring (1948), svaret på andre verdenskrigs overgrep; siden er de bygget ut i bindende konvensjoner. Et nyttig kart er «generasjonene»: sivile og politiske rettigheter (ytringsfrihet, stemmerett, rettssikkerhet, vern mot tortur – staten skal AVSTÅ fra inngrep), økonomiske, sosiale og kulturelle (arbeid, helse, utdanning – staten skal YTE) og kollektive (urfolks og gruppers rettigheter). Skillet speiler Isaiah Berlins negative frihet (frihet FRA inngrep) og positive frihet (frihet TIL utfoldelse – som krever ressurser). I Norge er rettighetene sikret i flere lag: Grunnlovens kapittel E (menneskerettighetskapittelet, revidert 2014), menneskerettsloven (1999) som gir EMK, FN-konvensjonene og Barnekonvensjonen FORRANG foran annen norsk lov, og domstolene – med Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg som siste instans, der Norge er dømt flere ganger (blant annet i barnevernssaker). At verdens rikeste demokratier likevel felles, er poenget å forstå: menneskerettigheter er ikke bestått/ikke-bestått, men et kontinuerlig press mot statens praksis. Norske stridsspørsmål å kunne: samene som urfolk (Grunnloven § 108, ILO-konvensjon 169, Fosen-dommen 2021 der Høyesterett fant at vindkraftkonsesjonen krenket samers kulturvern), barns rettigheter (Barnekonvensjonens «barnets beste»), CRPD-debatten (funksjonshemmedes konvensjon – ikke inkorporert i menneskerettsloven, mot mange organisasjoners krav) og avveiningen ytringsfrihet mot diskrimineringsvern (straffeloven § 185).

Trenger du mer teori? Se ressurser for dette temaet →

Trykk for å se hvordan begrepet brukes i en setning, ikke bare som definisjon.