Kriser og krisehåndtering

Akkurat nok teori til å bruke det

En krise er en hendelse eller livssituasjon som overstiger de ressursene og mestringsstrategiene vi vanligvis klarer oss med – verden slutter å henge sammen slik den gjorde. Faget skiller to hovedtyper: livskriser (utviklingskriser) er påkjenninger som hører livsløpet til – samlivsbrudd, alvorlig sykdom, dødsfall i nær familie, å miste jobben. De er smertefulle, men forventbare deler av et menneskeliv, og de fleste kommer gjennom dem med støtte fra nettverket. Traumatiske kriser utløses av plutselige, overveldende hendelser utenfor normal erfaring – ulykker, vold, overgrep, terror, brå død – og kan gi traumereaksjoner som krever mer enn nettverket: posttraumatisk stress, unngåelse, gjenopplevelser. Krisereaksjoner beskrives ofte i fire faser (Cullberg): sjokkfasen (nummenhet, uvirkelighet – timer til døgn), reaksjonsfasen (følelsene slipper til: sorg, sinne, skyld, «hvorfor?»), bearbeidingsfasen (hendelsen integreres gradvis, hverdagen gjenopptas) og nyorienteringsfasen (livet fortsetter med krisen som arr, ikke åpent sår). Fasene er kart, ikke fasit – folk hopper, pendler og bruker ulik tid. Hva hjelper? Sosial støtte er den sterkeste beskyttelsesfaktoren; ritualer (begravelse, markeringer) gir sorgen form; profesjonell hjelp trengs når reaksjonene setter seg fast. Løft så blikket: samfunnskriser (pandemi, terror, naturkatastrofer) rammer mange samtidig og tester samfunnets beredskap – planer, øvelser, ansvarslinjer – og dets tillit: land der folk stoler på hverandre og myndighetene, håndterer kriser bedre. Durkheims klassiske selvmordsstudie hører hjemme her som fagets grunnpåstand i sin reneste form: selv den mest private handling har sosiale årsaker – integrasjon og regulering beskytter.

Trenger du mer teori? Se ressurser for dette temaet →

Trykk for å se hvordan begrepet brukes i en setning, ikke bare som definisjon.