Bevegelighet og koordinasjon

Akkurat nok teori til å bruke det

Bevegelighet er evnen til bevegelsesutslag i ledd og muskulatur – bestemt av leddenes bygning (lite trenbar) og musklenes og bindevevets lengde og ettergivenhet (trenbar). God bevegelighet gir teknisk handlingsrom (dyp knebøy, lang skøytetakt, høyt spark), kan bidra til skadeforebygging og motvirker stivhet fra stillesitting. Metodene: statisk tøying (holde en strekk rolig i 20–60 sekunder – trygg og effektiv for varig lengde, men hører hjemme i EGNE økter eller etter aktivitet, ikke rett før eksplosivt arbeid, der den kortvarig kan dempe kraftutviklingen) og dynamisk bevegelighetstrening (kontrollerte bevegelser gjennom hele leddutslaget – utfall med rotasjon, beinsving – som passer i oppvarming). Regelen: dynamisk før, statisk etter/eget. Koordinasjon er samspillet mellom nervesystem og muskulatur som gjør bevegelser presise og økonomiske – «bevegelseskvalitet». De koordinative egenskapene er verktøykassen: balanse (holde og gjenvinne likevekt), rytme (treffe bevegelsens timing), reaksjon (svare raskt på signal), romorientering (vite hvor kroppen er i rommet), øye–hånd/øye–fot-koordinasjon (treffe det du ser), muskulær tilpasning (dosere kraft riktig – hardt nok pass, mykt nok mottak). Koordinasjon trenes ved å UTFORDRE den: nye bevegelser, varierte miljøer, begge sider av kroppen, kombinasjoner under tidspress – og den er ferskvare i læringsvinduet: jo bredere bevegelseserfaring, jo raskere lærer du nye ferdigheter (derfor er allsidighet i ung alder gull). Til vg3-målet «øve på og utvikle ferdigheiter i ulike bevegelsesaktivitetar ut frå eigne føresetnader»: koordinativ trening er selve læringsmotoren – og i fagsamtalen viser du kompetanse ved å ANALYSERE en ferdighet du øvde på: hvilke koordinative egenskaper krevde den, og hvordan la du opp øvingen?

Trenger du mer teori? Se ressurser for dette temaet →

Trykk for å se hvordan begrepet brukes i en setning, ikke bare som definisjon.