KarakterløftetRealismen og naturalismen (1850–1900)
Du lærer å plassere tekster i det moderne gjennombruddet – og å vise hvordan samfunnskritikken ligger i selve skrivemåten.
Hva skal du gjøre nå?
Akkurat nok teori til å bruke det
Rundt 1850 vender litteraturen seg mot samtiden. Den poetiske realismen (Camilla Collett, tidlig Bjørnson) skildrer virkeligheten, men med forsonende og idylliserende trekk. Fra 1870-årene krever den danske kritikeren Georg Brandes at litteraturen skal «sette problemer under debatt» – startskuddet for det moderne gjennombruddet i Norden. Den kritiske realismen (Ibsen, Bjørnson, Kielland, Lie – «de fire store») angriper borgerskapets dobbeltmoral, kirken, skolen og kvinnens stilling, og tror at avsløring kan føre til forandring. Naturalismen (Amalie Skram, Arne Garborg) går lenger: mennesket er determinert av arv og miljø, og tekstene ender ofte i undergang uten håp. På eksamen er det ikke årstallene som gir uttelling, men evnen til å vise hvordan epokens tro på fornuft og forandring – eller tap av den – kommer til syne i konkrete tekster.
Trenger du mer teori? Se ressurser for dette temaet →
Trykk for å se hvordan begrepet brukes i en setning, ikke bare som definisjon.
Trykk for å se hva forfatteren skrev – og hvordan du bruker det i et eksamenssvar.