Minigrammatikk

Hankjønn: -ar/-ane

Hovudregelen for hankjønnsord er -ar i ubunde og -ane i bunde fleirtal.

ein gut – guten – gutar – gutane

Hokjønn: -er/-ene og -a

Hokjønnsord får -er/-ene i fleirtal og alltid -a i bunden form eintal.

ei jente – jenta – jenter – jentene

Unntak 1: hokjønn på -ing

Hokjønnsord som endar på -ing, får hankjønnsendingane -ar/-ane i fleirtal.

ei melding – meldinga – meldingar – meldingane

Hankjønn på -nad: begge delar er lov

Hankjønnsord på -nad kan få både -er/-ene og -ar/-ane i fleirtal. Begge er rette – vel éi løysing og ver konsekvent i teksten din.

ein søknad – søknaden – søknader/søknadar – søknadene/søknadane

Mønsteret

Inkjekjønnsord har inga ending i ubunde fleirtal og -a i bunde fleirtal.

eit hus – huset – hus – husa

Aldri -er/-ene

Inkjekjønnsord får aldri -er eller -ene i fleirtal på nynorsk.

fleire problem (ikkje «problemer»), landa (ikkje «landene»)

Ord på -e

Inkjekjønnsord på -e mistar e-en framfor -a i bunde fleirtal.

eit eple – epla; eit bilete – bileta; eit døme – døma

A-verb

A-verb har a i alle former etter infinitiv: -ar i presens, -a i preteritum og perfektum.

å kaste – kastar – kasta – har kasta

E-verb

E-verb får -er i presens og -te/-de i preteritum.

å kjøpe – kjøper – kjøpte – har kjøpt

-ere er alltid e-verb

Verb på -ere er alltid e-verb.

å diskutere – diskuterer – diskuterte – har diskutert

J-verb

J-verb mistar j-en utanom infinitiv og får kort preteritum.

å velje – vel – valde – har valt; å spørje – spør – spurde – har spurt

Kortverb

Einstavingsverb får -dde/-dd.

å bu – bur – budde – har budd; å nå – nådde – har nådd

Ingen -er i presens

Sterke verb får ikkje -er i presens på nynorsk.

eg kjem, ho fell, han søv, dei les

Vokalskifte i preteritum

Preteritum blir laga med vokalskifte, utan ending.

finn – fann – har funne; skriv – skreiv – har skrive; ryk – rauk – har roke

Parverb

Nokre verb finst i par: eit sterkt for å vere i ro, eit svakt for å gjere noko med noko.

ligg – låg – har lege / legg – la – har lagt; brenn – brann (sjølv) / brende (noko)

Hovudregel: bli/verte

Der bokmål har s-passiv, brukar nynorsk bli/verte + partisipp.

Posten leveres → Posten blir levert

-ast berre etter modalverb

-ast-passiv er berre rett saman med modalverb: må, kan, skal, bør, vil.

Søknaden må sendast innan fristen. / Dette kan diskuterast.

Hugs samsvaret

Partisippet i bli-passiven skal samsvarsbøyast med subjektet.

Elevane blir vurderte kvar termin. Utgiftene blir dekte.

Når?

Etter bli/verte og vere – og når partisippet står til eit substantiv – skal det bøyast i kjønn og tal.

Boka blei utseld. Dei innkjøpte lodda.

Svake verb: -d, -t, -de

Hankjønn og hokjønn får -d/-t, inkjekjønn -t, fleirtal -de/-te.

utseld – utselt – utselde; kassert – kasserte

A-verb bøyer seg ikkje

Partisipp av a-verb endar på -a og er likt i alle kjønn og tal.

Dørene blir opna. Saka er behandla. Alle blir påverka.

Sterke verb: -en, -e, -ne

Hankjønn og hokjønn får -en, inkjekjønn -e, fleirtal og bunden form -ne.

riven – rive – rivne; open – ope – opne; den utlesne boka

Liten

liten (hankjønn) – lita (hokjønn) – lite (inkjekjønn) – små (fleirtal) – vesle (bunden form).

ein liten by, ei lita bygd, eit lite hus, små kommunar, den vesle guten

Eigen

eigen (hankjønn) – eiga (hokjønn) – eige (inkjekjønn) – eigne (fleirtal).

min eigen song, si eiga bedrift, mitt eige ansvar, sine eigne saker

-ande, ikkje -ende

Presens partisipp endar på -ande.

spennande, gripande, avgjerande, gjennomgåande

Gradbøying

Som i bokmål, men hugs formene: betre (ikkje «bedre»), fleire, meir spennande.

god – betre – best; liten – mindre – minst

De og dykk

Bokmål «dere» = de som subjekt og dykk som objekt. Bokmål «de/dem» (3. person) = dei.

Har de sett filmen? Eg såg dykk i går. Dei kjem i morgon.

Han og ho om ting

Vis tilbake til hankjønnsord med han og hokjønnsord med ho – også om ting.

Taxien var tom, så eg praia han. Avisa? Ho låg i søpla.

Objektsformer

han → han, ho → henne. «Ham» finst ikkje på nynorsk.

Eg såg han og henne komme.

Annan

annan (hankjønn) – anna (hokjønn og inkjekjønn) – andre (fleirtal).

ein annan måte, ei anna bok, eit anna framlegg, andre skor

Ingen

ingen (hankjønn og fleirtal) – inga (hokjønn) – ikkje noko / inkje (inkjekjønn).

ingen bil, inga avis, ikkje noko svar, ingen bebuarar

Nokon

nokon (hankjønn) – noka (hokjønn) – noko (inkjekjønn) – nokre (= «some») / nokon i spørsmål og nekting.

nokon gong, noka avis, noko hus, nokre gamle klede, «Såg du nokon andre?»

Formene

min/mi/mitt/mine, din/di/ditt/dine, sin/si/sitt/sine, vår/vår/vårt/våre, dykkar (2. person fleirtal), deira (3. person fleirtal).

boka mi, huset sitt, planane deira, maten dykkar

Etterstilt er tryggast

På nynorsk står eigedomsordet helst etter substantivet, som då står i bunden form.

meininga mi, ansvaret ditt, røynslene våre

Genitiv

Skriv om s-genitiv med til/i/på eller sin-genitiv. S-genitiv er kurant ved namn.

planane til kommunen, strukturen i diktet, Ibsens samtid

Refleksivt: sin viser til subjektet

sin/si/sitt/sine peikar tilbake på subjektet i setninga – hans/hennar/deira gjer det ikkje.

Kari selde bilen sin (Karis bil) / Per tok boka hennar (Karis bok)

An-be-heit-else

Mange ord med an-, be-, -heit, -else har betre nynorske avløysarar. Ikkje alle er forbodne – men avløysarane løftar språket.

anledning → høve, bekrefte → stadfeste, sikkerhet → tryggleik, tillatelse → løyve

-else → handling/-ing eller nytt ord

avgjørelse → avgjerd, begrunnelse → grunngjeving, uttalelse → fråsegn, opprinnelse → opphav, betingelse → vilkår.

Styret tok ei avgjerd utan grunngjeving.

-het → -leik, -skap, -dom eller nytt ord

kjærlighet → kjærleik, hemmelighet → løyndom, virkelighet → røyndom, enighet → semje, arbeidsledighet → arbeidsløyse.

I røyndomen kom dei aldri til semje.

Spørjeorda

hva → kva, hvem → kven, hvorfor → kvifor, hvordan → korleis, hvor → kvar/kor.

Kva meiner du? Korleis verkar det?

Småorda

ikke → ikkje, bare → berre, mye → mykje, sammen → saman, selv → sjølv, nå → no.

Det er berre mykje å hugse – ikkje uråd.

Frem og -lig

frem- → fram- (framtida, framlegg), -lig → -leg (vanskeleg, verkeleg, moglegvis).

Det er vanskeleg å spå om framtida.

Fellene i analysespråket

mening → meining, følelser → kjensler, virkemiddel → verkemiddel, forandre → endre, flere → fleire.

Etter mi meining vekkjer diktet sterke kjensler.