Mennesket, naturen og ressursene

Akkurat nok teori til å bruke det

Kompetansemålet ber deg vurdere «hvordan mennesket har forholdt seg til naturen, forvaltet og brukt ressurser» og «bruke historiske perspektiver i samtale om bærekraftige løsninger». Den lange linjen: i det førindustrielle Norge var naturen levebrød og trussel på én gang – utmarka ble forvaltet som allmenning med sedvaneregler for beite, ved og fiske, og samisk reindrift og naturbruk bygde på rotasjon og flerbruk. Industrialiseringen endret relasjonen: naturen ble ressurs i økonomisk forstand – skog til England, fisken industrialisert, fossene til kraft – og med det kom både rovdrift (hvalfangsten i Sørishavet er skoleeksemplet) og de første forvaltningssvarene: konsesjonslovene og hjemfallsretten (1906–17) sikret nasjonalt eierskap til vannkraften, og fredningslover kom tidlig på 1900-tallet. Etterkrigstidens vekstoptimisme møtte veggen på 1960–70-tallet: miljøbevegelsen (Rachel Carsons Silent Spring 1962, Mardøla 1970, Alta 1979–81) gjorde naturen til politikk, og Brundtlandkommisjonen (1987) ga verden selve begrepet «bærekraftig utvikling». Grepet: bruk historien aktivt i bærekraftsamtalen – fortiden viser både overforbrukets mønstre og at forvaltning faktisk er mulig.

Trenger du mer teori? Se ressurser for dette temaet →

Trykk for å se hvordan begrepet brukes i en setning, ikke bare som definisjon.