Klassikerne og de to mest brukte moderne. Kan du disse seks trygt, dekker du de fleste drøftingene i faget – resten av banken er for å spisse enkelttemaer.
Karl Marx
Fremmedgjøringsteorien hans handler om arbeidets organisering: når arbeideren verken eier produktet, styrer prosessen eller ser helheten, fremmedgjøres han fra arbeidet, seg selv og andre. Arbeid som burde være menneskets skapende selvutfoldelse, blir bare et middel til lønn. Analysen treffer samlebånd – og deler av dagens målstyrte arbeidsliv.
Kundebehandleren som må følge skript ord for ord og måles per samtale, opplever det Marx kalte fremmedgjøring.
Max Weber
Så byråkratiet som den moderne arbeidsdelingens organisasjonsform: teknisk overlegent alt annet i presisjon og forutsigbarhet, men med fare for å bli et «jernbur» av regler der mening og menneskelighet skvises ut. Rasjonaliseringen – at stadig flere livsområder styres av kalkyle og regler – var for Weber modernitetens hovedtrend.
Debatter om «tellekanter» og rapporteringsvelde i skole og helsevesen er Webers jernbur-diagnose, hundre år etter.
Émile Durkheim
Analyserte i «Om arbeidsdelingen i samfunnet» hvordan økende spesialisering endrer selve samholdet: fra mekanisk solidaritet basert på likhet til organisk solidaritet basert på gjensidig avhengighet. Arbeidsdelingen er dermed ikke bare økonomi, men samfunnets moralske struktur. Går endringen for fort, oppstår anomi – normløshet.
At nordmenn stoler på titusenvis av ukjente spesialister hver dag – piloten, vannverket, kirurgen – er Durkheims organiske solidaritet i praksis.
Pierre Bourdieu
Fransk sosiolog (1930–2002) som forklarte hvordan ulikhet reproduseres uten synlig tvang: gjennom økonomisk, kulturell og sosial kapital – og habitus, klassens avtrykk i kroppen. Skole og kulturliv fremstår nøytrale, men belønner den kulturelle kapitalen overklassens barn arver hjemme. Distinksjon: selv smak – musikk, mat, ferier – er klassemarkører i et symbolsk hierarki.
Når «alle kan søke» på journalistutdanningen, men studentene likevel ligner hverandre i bakgrunn og smak, er det Bourdieus reproduksjon i praksis.
Erving Goffman
Kanadisk-amerikansk sosiolog (1922–1982) som analyserte hverdagslivet som teater: vi spiller roller, styrer inntrykk og veksler mellom frontstage og backstage. I «Stigma» beskrev han også hvordan mennesker med egenskaper samfunnet nedvurderer, må håndtere en «ødelagt» identitet. Goffman er kanskje den mest brukbare teoretikeren for å analysere sosiale medier.
En Instagram-profil er frontstage i Goffmans forstand: nøye redigert inntrykksstyring, mens kamerarullen er backstage.
George Herbert Mead
Amerikansk sosialpsykolog (1863–1931) som viste at selvet er sosialt: det oppstår gjennom samhandling, ikke før den. Gjennom lek (å være mor eller politi) og spill (å måtte forstå alle posisjonene på laget) lærer barnet å ta andres perspektiv, og utvikler til slutt den generaliserte andre. Selvet består av «jeg» – det spontane – og «meg» – samfunnets blikk i oss.
En håndballspiller som instinktivt vet hvor medspillerne er og hva de forventer, demonstrerer Meads poeng: hun har internalisert hele spillets perspektiv.